Olav III Kyrre
Konge av Norge (1067–1093)
Olav III Kyrre (norrønt Óláfr kyrri), født ca. 1050 og død 1093, var konge av Norge fra 1067 til sin død. Det første året regjerte han sammen med sin eldre bror Magnus, men fra 1069 var Olav enekonge. Tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige, gjenspeiler en uvanlig rolig og stabil regjeringstid i norsk middelalderhistorie. Grunnleggende opplysninger
Født: ca. 1050, Norge

Bakgrunn og familie
Olav var sønn av kong Harald Hardråde og Tora Torbergsdatter, som tilhørte den mektige Giskeætten. Harald Hardråde var også gift med Ellisiv av Kyiv, og med henne fikk han døtrene Maria og Ingegjerd. Olav og broren Magnus ble født utenfor dette ekteskapet, men begge ble senere anerkjent som kongesønner.
Olavs ekteskap med den danske kongsdatteren Ingerid Svendsdatter styrket forbindelsene mellom Norge og Danmark. De fikk ingen barn sammen, men Olav fikk sønnen Magnus med frillen Tora Jonsdatter.
I England (1066)
I 1066 fulgte Olav sin far til England under Harald Hardrådes berømte felttog. Han deltok trolig i slaget ved Fulford, der nordmennene vant over engelske styrker. Fem dager senere stod slaget ved Stamford Bridge, der Harald Hardråde ble drept. Olav deltok ikke i dette avgjørende slaget, men overlevde og vendte senere tilbake til Norge.
Med seg hjem tok han den engelske stormannen Skule Kongsfostre, som ble leder for Olavs hird og stamfar til senere norske konger.
Den fredelige kongen
Etter hjemkomsten ble Olav konge sammen med broren Magnus. Da Magnus døde i 1069, styrte Olav alene i over 20 år. Regjeringstiden hans var preget av:
Fred med Danmark og England
Styrking av kongemakt og rettsvesen
Utvidelse og europeisering av hirden
Tettere forbindelser med paven og kirken
Det var i Olavs tid at faste bispeseter ble etablert flere steder i Norge, og han regnes som en viktig skikkelse i utviklingen av den norske middelalderstaten.
Kultur, kirke og byutvikling
Olav regnes tradisjonelt som Bergens grunnlegger, og han skal også ha innført gildeinstitusjonen i Norge – organiserte samvær for elite og hird. Ifølge Snorre kunne kongen selv delta i gildene i Nidaros, hvor han var kjent for å være mer munter enn sitt ellers stille vesen tilsa.
Han var trolig den første norske kongen som kunne lese, og viste stor interesse for kirkens liturgi. Et bevart brev fra pave Gregor VII viser at paven ønsket at Olav skulle sende unge norske stormenn til Roma for kirkelig utdanning.
Død og ettermæle
Olav Kyrre døde i 1093 på kongsgården Haukbø i Viken (dagens Håkeby i Tanum). Han ble gravlagt i Kristkirken i Nidaros, senere kjent som Nidarosdomen.
Selv om sagaene forteller mindre om Olav enn om mer krigerske konger, regnes han som en av de viktigste norske kongene i middelalderen – nettopp fordi han la grunnlaget for stabilitet, statsbygging og kirkelig organisering i Norge